Etter at den første ringen etter dagens system ble montert på en fuglefot i 1899, har ringmerking etablert seg som utbredt metode for naturvitenskapen. I Norge startet Hans Th. Lange Schaanning den første norske ringmerkingsaktiviteten i 1914.

Fuglene merkes enten som reirunger eller de innfanges. Fangstteknikkene er mange, alt fra håndfangst til finurlige feller. Vanligvis settes det på en ring i aluminium eller i stål som er tilpasset fuglens tarstykkelse (tars = "fuglens legg"), men av og til settes det også på fargeringer. Det benyttes vanligvis to ulike typer tenger, en for små og en for store ringer.

(Foto: Harald Børge Hansen)

Det benyttes også ulike måle- og veieutstyr. Spesielt vingemål er viktig, da det bl a kan avgjøre kjønnet på innfangede fugler som ellers ikke er mulig å kjønnsbestemme. Ringmerkingen krever kunnskap, teknikk og etikk, og skal skje på en forsvarlig måte.

I Norge har i hovedsak tre sentraler preget ringer over tid; Statens viltundersøkelser på Ås, Zoologisk Museum i Oslo og Stavanger Museum. Nå er det Stavanger Museum som organiserer ringmerkingen i Norge, og det er Alf Tore Mjøs som leder virksomheten. Hvert år utstedes en lisens for merkerne (nå fra Direktoratet for naturforvaltning), basert på tre kunnskaps-/rettighetsnivåer; A, B og C. A-merkeren har fulle rettigheter (ungemerking og fangst av voksne fugler med alle fangstredskaper) bortsett fra for spesielle arter som krever spesiell tillatelse.

Hvis du finner eller har liggende en ring, bør du sende denne inn til Stavanger Museum (via lenke hos Naturhistorisk museum, se under). Hvis du sender med din adresse, vil du motta et gjenfunnskort, hvor det fremgår merkedata for fuglen, samt dine opplysningar om gjenfunnet. Hvert år gis det i bokform ut en samlet oversikt over aktiviteten til de ulike ringmerkingsgruppene, som kan kjøpes fra NOF-kontoret. Det er relativt nylig laget et atlas over gjenfunn av norskmerkede fugler, med bind nr I (for lomer til alkefugler) og bind II (for spurvefugler). For mer om disse sakene, og annet om ringmerking, se ressurssiden om ringmerking hos Naturhistorisk museum.

I Møre og Romsdal er det tre ringmerkingsgrupper;
Nordmøre og Romsdal RG,
Sunnmøre RG og
Trollheimen RG,
som alle er tilsluttet Ornitologiske undersøkelser i Møre og Romsdal (OUM). Gruppene har variabelt aktivitetsnivå, men enkeltpersoner har sine spesielle arter/prosjekter som de gjerne følger opp over flere år. Ringmerkingen foregår som hovedregel på to måter, enten ved merking av reirunger eller ved nett-/rusefangst.

Er du interessert i å bli med på ringmerking, enten som tilskuer eller som medhjelper, kan du ta kontakt med lederen for den ringmerkingsgruppen du sokner til. Disse kontaktpersonene finner du ved å trykke på lenkene til den regionen som passer deg best.

Ressurser for ringmerkere og den som finner en ringmerket fugl:
- Ringmerkerbasen (for lisensierte ringmerkere, hos DNV)
- Ringmerkingshåndboken
- Ringmerkingssentralen (Stavanger Museum)
- Ringstørrelser til de ulike artene (se side 4 i A-kursheftet)
- Ringmerkingsprogrammet
- Ringmerkingsskjema A (forskjellige lokaliteter)
- Ringmerkingsskjema_B (fast lokalitet)
- Rapportere et gjenfunn (via Naturhistorisk museum)
- Kontrollskjema - fremmed merking
- Kontrollskjema - egen merking
- Kontrollskjema - egen merking på annen lokalitet
- Ordliste_Svensson
- Ringmerkingskurs A
- Ringmerkingskurs B / Aspirantskjema for B-merker